Drivkraften som betyr alt for Berg
- Joachim Baardsen
- for 5 timer siden
- 9 min lesing
Patrick Berg (28) har ledet Bodø/Glimt til Champions League og bidratt til Norges første VM-deltagelse siden 1998. På veien har midtbanestrategen kjempet mot press, forventninger og sitt eget hode.
Tekst: NISO/Baardsen Sport
«Årets spiller» i Eliteserien under NISO Awards 2025 har nettopp åpnet døren hjemme i Bodø. Mens forloveden Rikke er ute med parets to jenter, Filippa (3) og Penelope (seks måneder), forteller 28-åringen både om karrierens mest krevende perioder og største øyeblikk. Han deler mentale verktøy som har gjort ham til en av Bodø/Glimt-historiens største profiler og kommer med råd til unge spillere som drømmer om en lignende karriere.
Patrick er et ekte Bodø/Glimt-ikon, men bodde sine syv første leveår i Trondheim. Der ble pappa Ørjan en av Norges mestvinnende fotballspillere.
I 2006 skulle familien flytte «hjem» til Bodø. Patrick gikk i 4. klasse, spilte for Strindheim og hadde alle vennene sine i Trondheim. Han gruet seg til å flytte.
– Jeg trivdes ekstremt godt. Mitt første klare minne fra Bodø er da jeg fikk være med på fotballskolen til Glimt sammen med søskenbarnet mitt, sønnen til Runar (Berg). Vi er like gamle. Jeg følte det gikk 10 minutter før jeg hadde fått nye bestevenner.
I Trondheim hadde Patrick merket at mange visste hvem pappaen hans var. I Bodø ble opplevelsen av folks forventninger til ham på fotballbanen enda sterkere. Her var han i tillegg kjent som barnebarnet til en av norgeshistoriens største spillere, Glimt-legenden Harald «Dutte» Berg. Onklene Runar og Arild var også kjente profiler.
– I det sekundet jeg kom til Bodø, var det enda tyngre enn i Trondheim. Da var jeg plutselig en del av en Berg-familie som alle kjente til.
Patrick merket at det ble satt større krav til ham enn kompisene.
– Det føltes både urettferdig og frustrerende, minnes han.
I 2018 hadde Patrick vært en del av A-laget til Glimt i fem sesonger, uten å få spilletiden han ønsket seg. Da uttalte han i media at han ville prøve seg i en ny klubb for å utvikle seg videre.
Utspillet startet en heftig debatt som involverte blant andre onkel Arild, Avisa Nordland og Bodø/Glimt-ledelsen. Onkelen og lokalavisa kritiserte begge klubben for å ikke satse mer på familien Bergs nye stjerneskudd.
– Spesielt onkel Arild var med på å fyre opp under situasjonen. Alt ble veldig mye større enn jeg trodde det ville bli, og større enn det hadde blitt med en annen unggutt. Overalt hvor jeg gikk ville folk prate med meg og dele meningene sine. Det var det verste. Tidligere hadde jeg levd i skyggen av de andre spillerne. Dette var første gangen jeg opplevde et stort medietrykk, sier Patrick.
Samtidig slet Glimt i bunnen av Eliteserien. Flere mente at trener Kjetil Knutsen burde få sparken. Patrick følte selv på et behov for å fortelle sin versjon av kontraktssituasjonen i
media.
– Jeg hadde et ønske om å fyre tilbake mot alle som hadde meninger om meg. Jeg var så frustrert. Heldigvis klarte personer i Avisa Nordland å snakke meg bort fra det, og det setter jeg veldig pris på. For situasjonen kunne blitt verre.
I stedet snakket Patrick og klubben sammen og la en felles plan for fremtiden. Samtalene førte til en forlengelse av kontrakten – og allerede året etter tok gultrøyene sølv i Eliteserien. Bodø/Glimts eventyrlige reise mot toppen av norsk og europeisk fotball hadde startet.
Siden den gang har Patrick tatt på seg draktnummer syv, dratt kapteinsbindet rundt armen og ført barndomsklubben til historiske Europa League- og Champions League-øyeblikk. Storlag som Roma, Arsenal, Lazio, Juventus og Tottenham har alle vært på Aspmyra.
– Å gå med Bodø/Glimt-logoen på den største scenen og få representere byen og hele landsdelen, det er veldig stort. Det er en ekstremt stolt følelse, forteller Patrick, mens hunden Nala ligger ved føttene hans og hører på.
Han trekker frem fjorårets kvartfinale i Europa League mot Lazio som den største opplevelsen hittil.
Øyeblikket på Olympiastadion i Roma, etter at laget hadde vunnet straffesparkkonkurransen, var helt spesielt. Han beskriver det som «en cocktail av følelser».
– Da vi løp bort til supporterne som hadde tatt turen og så hvor mye det betydde for dem... Det er et øyeblikk jeg aldri vil glemme. Det var følelsen av eufori, lettelse og glede, sier Patrick.
– Gleden man opplever av å oppnå noe sammen med en gruppe, det håper jeg alle får oppleve i løpet av livet. For det går ikke an å beskrive. Det må erfares. Det er det beste som finnes. Det betyr alt for meg.
– Hva ser du på som hovedgrunnen til suksessen dere har opplevd?
– Det handler om jobben vi gjør rundt det mentale og kulturbyggingen. Vi legger listen her oppe for hvordan vi ønsker å ha det i Bodø/Glimt, sier Patrick og hever hånden over hodet.
– Ingen får unnvike fra kravene. Vi har vært beinharde på det, Kjetil spesielt. Han har en ekstrem sult og lidenskap som jeg aldri har opplevd hos et enkeltmenneske tidligere. Han krever alltid det beste av oss. Det tror jeg gjør at alle synes at det er ekstremt artig å komme inn på trening hver dag. For vi ønsker å bli bedre.
Patrick husker fortsatt den aller første treningen med A-laget til Glimt. Han var bare 14 år gammel. Garderoben var fylt med profiler som Trond Olsen, Vieux Sané og Badou.
– Jeg fikk beskjed dagen før, så jeg rakk å grue meg. Jeg har aldri vært så nervøs i hele mitt liv. Det var spillere jeg hadde sett opp til. Plutselig skulle jeg trene med dem. Jeg kommer aldri til å glemme det. Det var mange tanker som gikk gjennom hodet før jeg tok i døren til garderoben.
Patrick smiler.
– Du rekker å tenke på så mye rart. Men så er de fleste folkene så fine med deg. De har vært i samme situasjon selv. Det var ikke noe å være redd for. Jeg husker jeg fikk noen minutter i en internkamp, og det gikk bra.
I løpet av de 14 årene som har gått har Patrick lært mye. Den største utviklingen har vært mentalt. Nå er hodet hans største styrke.
– Jeg presterer best når jeg er avslappet og fokusert. Jeg er ikke en spiller som blir bedre av å ha et sinnssykt høyt tenningsnivå, eller et for lavt tenningsnivå. Jeg må ha den riktige balansen. Mye av mitt spill baserer seg på å prøve å lese spillet og oppfatte situasjoner før andre. Hvis jeg ikke er godt nok fokusert, kommer jeg for sent, og da forsvinner mye av min X-faktor.
– Hvordan forbereder du deg til kamper?
– For meg handler mye om å ikke spille kampen for tidlig i hodet. Du må være helt skarp og uthvilt mentalt når dommeren blåser i gang. Hvis du har spilt kampen tre-fire ganger i hodet ditt og tenkt gjennom alt som kan gå galt og bra, tror jeg du blir sliten.
Han har en trygghet i at han har fått all informasjonen han trenger gjennom forberedelsene i forveien.
– Underveis i kampene handler tankene først og fremst om arbeidsoppgaver. Det fine med fotball er at du aldri vet helt hvordan kampene blir. Det taktiske aspektet er alltid fascinerende. Hvilket lag som får mest ut av forberedelsene sine.
– Har du alltid bare positive følelser knyttet til fotballen, eller er det utfordringer du må jobbe med?
– Jeg må jobbe med utfordringer hele veien. I løpet av en kamp jobber du konstant mot deg selv i hodet ditt. Jeg blir påvirket av ting som skjer underveis. Det tror jeg mange kjenner på i vanlige jobber også. I trening føler jeg hodet har en tendens til å jobbe mot deg konstant. Men når du er kommet på nivået vi er, føler jeg at vi har bygget en god styrke.
– Er du blitt bedre til å håndtere feil underveis i kamper nå enn du var før?
– Ja, mye bedre. Feil kunne prege meg i lang tid da jeg var yngre. Jeg har vokst opp som perfeksjonist og tidligere vært veldig frustrert og irritert over meg selv når jeg har gjort feil. Nå har jeg et mer avslappet forhold til fotball. Det er viktig å tenke på at det skal være artig og at du skal kose deg. Det er ikke verdens undergang hvis det går dårlig. Det er tankegangen jeg føler fungerer best for min del.
– At du har vært perfeksjonist, tror du det kan ha noe med kravene som ble stilt til deg på grunn av familiehistorien din?
– Det kan godt være. Jeg følte i alle fall at jeg ikke ville at andre rundt meg skulle stille høyere krav til meg enn jeg gjorde selv. Jeg skulle være så streng med meg selv at krav fra andre ikke kom brått på. Jeg skulle være forberedt.
– Hva har det betydd for prestasjonene dine at du har endret tankegangen med årene?
– Det har betydd alt. Å være fri når jeg spiller fotball er ekstremt viktig. Hvis du er knytt, anspent eller nervøs, er du ikke i nærheten av å få ut potensialet ditt. Jeg har ikke blitt bedre teknisk siden jeg var 19-20 år, men de mentale ferdighetene mine har blitt så mye bedre at hele pakken min har blitt ganske solid.
– Unge jenter og gutter kan bli redde for å gjøre feil i frykt for at det skal få konsekvenser.
Hvordan kan de takle den formen for prestasjonsangst enkelte kanskje har?
– Det er ikke et fasitsvar, men du må bli kjent med deg selv. Du må prøve å være ærlig med deg selv og ta innover deg følelsene som dukker opp i prestasjonsøyeblikket. Hvordan er det du føler deg og tenker når du skal prestere? Du må prøve å være i forkant og vite hvilke stressreaksjoner du får av de forskjellige situasjonene. Prøv å senk forventningene til deg selv litt. Da vil du oftere bli positivt overrasket. Og prøv å tenk på hvorfor du holder på med dette. Det er jo fordi du synes det er artig. Samtidig er det helt naturlig å være nervøs. Det er jeg også.
– Når har du selv den beste følelsen som fotballspiller?
– Det er når jeg ser at hele laget presterer. Når jeg ser at alle de andre skinner og får til ting. Å score mål og være involvert i avgjørende situasjoner vil alltid være fint, men for min del er det å se helheten fungere som er det aller beste. Det er hoveddrivkraften min. Min arbeidsoppgave er også å få helheten til å fungere.
– Du har vært med på et eventyr med det norske A-landslaget det siste året. Hvilke ord vil du bruke for å beskrive VM-kvalifiseringen?
– Enestående. Vi kunne vel ikke gjort det så mye bedre. Å avslutte kvaliken med å slå Italia 4-1 på San Siro... Det var fantastisk. Å kunne juble sammen med det norske folk, som hadde stilt opp i tusenvis... Det var et høydepunkt i min karriere.
– Hva betyr det å dele opplevelsen med både lagkamerater og støtteapparatet?
– Det betyr alt. Vi er en ekstremt sammensveiset gjeng, egentlig en kompisgjeng som reiser rundt og får oppleve ekstremt store opplevelser sammen. Jeg føler meg veldig privilegert som har fått lov til å være med på reisen med Ståle og resten av laget.
– Det er under seks måneder til første VM-kamp i USA. Hvilke tanker gjør du deg når jeg sier det?
– Jeg gleder meg ekstremt. Det er en gulrot som ligger der. Det er utrolig artig. Det er ingen av oss som vet hva vi går til, så vi har ingenting å tape. Vi er en offensiv gjeng som reiser til mesterskapet og føler vi kan slå veldig godt ifra oss.
– Hvordan vil du sammenligne landslaget og Bodø/Glimt?
– Det er veldig likt hvordan vi jobber med kulturbygging. Det er en ekstremt sulten og lojal spillergruppe. Jeg tror det norske folk er glad for at vi har noen av verdens beste fotballspillere på landslaget. Det nyter vi veldig godt av. At vi andre kan få de referansepunktene, det er uvurderlig.
– Det blir 70.000-80.000 tilskuere på tribunene i USA. Kampene vises verden rundt. Hva kommer du til å tenke på i bussen på vei til stadion i Boston før den første matchen?
– Arbeidsoppgavene mine. Både i Glimt og på landslaget har vi en trygghet og selvtillit på at man har gjort så gode forberedelser som mulig. Så er det bare å ta det ut i praksis. Man vet aldri hvordan det kommer til å gå, men det er derfor du elsker fotball.
– Samtidig er du en ettertraktet spiller, noe som gjør at mange Glimt-supportere frykter at du
blir solgt til en utenlandsk klubb snart. Hva kan du si til dem?
– Jeg trives veldig godt i Bodø og har ikke hastverk. Så er det spennende å tenke på at man kanskje kan oppleve noe nytt en gang til i løpet av karrieren, men så lenge jeg er i Glimt kommer jeg alltid til å gi 100 prosent.
