Øyeblikket Austbø aldri vil glemme: - En syk følelse
- palerikheimstad
- for 1 time siden
- 6 min lesing
Med 10 sekunders fotballmagi skapte Edvin Austbø folkefest i Stavanger og bidro til ligatittelen Viking-supporterne hadde ventet på i 34 år.
Tekst: NISO/Baardsen Sport
«Søndag 30. november 2025.»
Solen har fortsatt ikke stått opp i Stavanger idet Edvin Austbø plukker opp mobiltelefonen. Det som skal bli en historisk dato, lyser mot ham på skjermen.
Hjemme på gutterommet på Stokka har 20-åringen nettopp våknet. Om noen timer kan klubben hans bli seriemester for første gang siden 1991. Bare motstander Vålerenga kan spolere festen.
De siste dagene har Edvin kjent seg svett i hendene. Mammaen mener han har vært «blodseriøs» hele tiden. Han har ikke smilt som han pleier.
På butikken har Edvin blitt påminnet hvor viktig årets siste seriekamp er. «Dere må vinne!», sier folk.
Etter frokost skal søsteren på jobb. Edvin kjører henne. Han trenger noe annet å tenke på.
Når 20-åringen møter kaptein Zlatko Tripic og resten av lagkameratene på stadion noen timer senere, fylles endelig kroppen av en etterlengtet ro. Nervene forsvinner nesten helt. Bare den siste, deilige nervøsiteten som alltid er der før kamper er igjen.
Angriperen føler seg fullt fokusert på arbeidsoppgavene som venter.
Mens Edvin hører trenerne Bjarte Lunde Aarsheim og Morten Jensen gå gjennom de siste taktiske detaljene, strømmer folk til setene sine på tribunen.
På vei ut til oppvarming er arenaen allerede fullsatt.
15.000 mennesker, de fleste av dem siddiser, har møtt opp med forventninger om gull.
Edvin får gåsehud. Han tenker: «Åh, shit. Dette er stort.»
På torget i Stavanger har i tillegg titusenvis av siddiser uten kampbilletter samlet seg for å følge oppgjøret.
Klokken er 17.00. Dommer Tore Hansen blåser i fløyten. Matchen er i gang.
Vålerenga åpner sterkt, men Viking-spillerne er konsentrerte, energiske og fulle av selvtillit.
Seks strake seirer har forsterket troen på å holde rivalen Bodø/Glimt unna i duellen om ligatittelen.
På Lyse Arena tikker kampuret mot 10 minutter. Austbø har beveget seg inn på Vålerengas banehalvdel. Han ser et ledig rom.
20-åringen, som har spilt for Viking siden han var et lite barn, mottar ballen på brystet. Vålerenga har glippet i markeringen.
Edvin rettvender seg. Han ser mot Vålerenga-keeperen. Fire motstandere står mellom ham
og Magnus Sjøeng i VIF-målet.
Edvin setter fart.
Han tar seg forbi den første motspilleren. Så den andre. Så den tredje.
Ballen danser mellom føttene hans. Én mann står fortsatt i veien.
Med et eksplosivt rykk er Edvin inne i 16-meteren. Det er et skrått hold, men Edvin skyter mot det lengste hjørnet.
197 centimeter lange Sjøeng kaster seg etter ballen, men det er forgjeves.
Edvins skudd går i mål!
Lyse Arena og torget i Stavanger bryter ut i jubel.
– Det var helt sykt. Jeg hadde egentlig planlagt en feiring, men jeg mistet det helt, minnes Edvin.
Han har nettopp mottatt prisen som «Årets unge spiller» under NISO Awards idet vi setter oss ned på stadion i Jåttåvågen.
– Jeg tror aldri jeg har scoret et slikt mål før. At det kom akkurat i den kampen og på det tidspunktet... Det var en syk følelse.
Sammen med lagkameratene fortsetter Edvin å herje. Da kampen er over, har Viking vunnet 5-1 og sikret klubbens første seriemesterskap på 34 år.
Publikum stormer banen. Kaptein Tripic løper gråtende mot garderoben. På tribunen står mamma Austbø og ser mot sønnen.
I oppveksten satt Edvin ved siden av supportergruppen på Felt O og håpet at Viking skulle vinne serien.
Nå har han vært en uvurderlig bidragsyter til klubbens suksess.
– Jeg vet hva Viking betyr for folk. Jeg har masse familie og venner som heier på Viking. Jeg har spilt i klubben siden jeg var liten. Det er deilig å kunne si – og bli husket for – at du har skrevet deg inn i historiebøkene.
Etter feiringen på stadion setter Edvin, lagkamerater og støtteapparat seg i bussen. De drar innom kreftavdelingen på sykehuset for å dele gleden med barn som ikke hadde muligheten til å være til stede på Lyse Arena. Etterpå kjører de til torget i Stavanger, der de blir hyllet av over 60.000 mennesker.
Det var et stort øyeblikk.
Men for Edvin var bussturen til sentrum den mest spesielle, der han var omgitt av kompiser som alle hadde blitt en gullkantet del av Viking-historien.
Kjærligheten til lagkameratene er stor.
– Det er veldig mange fine typer. En gjeng man ler med hver dag, og har det kjekt med. Vi er en ydmyk gjeng, men også en «cocky» gjeng. Det er den perfekte miksen med folk. Viking som klubb har vært veldig gode til å få inn personer som ikke bare er gode spillere, men også gode mennesker.
Etter en lang fest våknet han opp til en melding fra mamma.
– Jeg møtte henne ikke før dagen etterpå. Hun skrev at hun savnet meg. Jeg gledet meg veldig til å se henne. Hun var veldig stolt, lettet og rørt, forteller Edvin.
Han er takknemlig overfor foreldrene, som har betydd mest for karrieren hans.
– Mamma og pappa. De har alltid vært der uansett hvordan det har gått, om jeg har spilt «drid» eller vært god. Pappa har støttet meg, kjørt meg overalt på kamper, filmet og stått og «heppet» med meg.
Allerede som syvåring var Edvin nysgjerrig på hva som var mulig å oppnå. Ambisjonene ble tidlig store.
– Jeg husker jeg spurte pappa om han trodde at jeg kunne bli profesjonell fotballspiller. Da sa han at hvis jeg jobbet hardt og hørte på trenerne, kunne det være mulig.
Edvin har vært i Viking siden han var seks år. 16 år gammel ble han spurt om han ville være med A-laget i høstferien.
– Jeg tenkte først: «Hva faen? Jeg er ikke så god.» Men jeg hadde selvfølgelig lyst til det.
Jeg scoret ingen mål på treningene den uken. Jeg var egentlig ikke god nok, men det ga meg stor motivasjon og det viste at klubben hadde troen på meg. Bare å gå inn i garderoben var en drøm som gikk i oppfyllelse. Tiden har flydd siden det...
Edvin husker hvordan barndomsidolet Yann-Erik de Lanlay (33) passet ekstra på ham.
– Jeg tenkte at det var sykt at det var han som tok vare på meg. Han er en utrolig fin fyr, så det var ikke så overraskende, men det føltes uvirkelig.
– Du sier tiden har flydd siden den gang. Hva skyldes utviklingen din?
– Det viktigste har vært at jeg har fått beholde leken. Selv om det er seriøst og du jobber hardt, må det være lov å gå på banen og ha det kjekt med kompiser.
– Hvordan får trenerne det beste ut av deg?
– Når jeg får beskjed om at jeg skal settes opp høyt i banen, «så får vi se hva som skjer». Jeg liker å få det ansvaret og at de stoler på meg. Så må jeg få lov til å gjøre feil. Som angrepsspiller kommer du til å gjøre mer feil enn du gjør rett.
Edvin har også hatt samtaler med toppspillerutvikler Rune Repvik som har vært avgjørende for utviklingen.
– Hver gang vi snakker, minner Rune meg om at jeg må huske å være meg selv og beholde leken. Han har vært veldig viktig for meg siden jeg kom opp på A-laget.
– Hvordan vil du beskrive samtalene?
– De er korte og presise. Du kan si hva du vil. Du kan klage og sutre. Så hører han på deg og gir deg tips. Det er et åpent rom hvor du kan gi uttrykk for det du føler.
– Så du kan gå inn til Rune, være forbannet, snakke om det og deretter legge det bak deg?
– Ja, absolutt. Den største utfordringen har vært å være tålmodig. Du har lyst til å lykkes så tidlig som mulig, men det er veldig vanskelig i en toppklubb å få sjansen. Du tviler på deg selv innimellom. Jeg har hatt et stort mål, og det vil gå opp og ned. Men når det først løsner, kan det gå fort.
Han takker samtidig trenerne og spillergruppen for tilliten og støtten de har vist ham.
– Bjarte og Morten har betydd veldig mye for meg. Det er de som har gitt meg sjansen. Jeg har lært veldig mye av dem og de har vært veldig gode mentorer for meg. Vi har en kultur i laget hvor alle har lyst til å jobbe hardt. Ydmykhet og sult er det som har løftet oss frem. Nå skal vi fortsette å kjøre på og spille på vår identitet. Vi har masse å gå på. Vi har lyst til å spille Champions League, sier Edvin.
– Hva drømmer du om personlig?
– Så lenge jeg kan huske, har jeg hatt lyst til å bli best. Jeg drømmer om å bli en av verdens beste fotballspillere.
– Hva blir det viktigste for å lykkes?
– Å fortsette å jobbe hardt. Jeg må være meg selv, være ydmyk og ville bli bedre hver dag. Det har funket til nå og er det som vil funke resten av karrieren.
– Hvor er du om fem år?
– I Real Madrid. Å herje i Real Madrid. Det er målet.
