Idrett, sjakk og engasjement

Oppdatert: 9. des. 2021

I disse dager er det fristende å ty til sjakkmetaforer for å få frem gode poenger, og når VG sin kommentator Leif Welhaven i tidligere denne uka beskriver toppidrettsutøvere som «brikker på det store brettet» er det ganske så presist.


Ansvaret for hvor verdens største idrettsarrangementer plasseres, ligger på idrettens ledernivå. På det store brettet er våre mest kjente utøvere sjakk-bønder, og blir sendt ukritisk av gårde i front, om det er til Qatar, Beijing eller Hviterussland. For å dra sjakk-metaforen videre: bønder kan ikke gå bakover, de har ikke muligheten til å returnere for å gjemme seg, og skulle én forsvinne fra brettet finnes det mange andre igjen.



Våre utøvere er fanget i en idrettsverden som delvis har gått av hengslene.


I hvilken grad vi kan kreve protester fra utøverne, henger sammen med flere ting. Det er noe besnærende med hvem som skal avkreve dette engasjementet. Kan media gjøre det, som kjøper rettighetene til de samme arrangementer for hundrevis av millioner norske kroner? Kan supportere gjøre det, som lar TVen stå på og lar store idrettsprestasjoner fylle stua? Kan våre politikere kreve dette engasjementet? Som ser på at vårt næringsliv inngår betydelige avtaler med de samme nasjonene, bare på andre områder?


I det hele tatt ved å distansere utøverne fra «oss andre», opprettes det en betryggende avstand for alle vi som ikke står ved startlinja i uigurenes hjemland eller sitter ved sjakkbrettet i landet der det er tillatt å slå sin kone så lenge det ikke etterlater varige fysiske skader. Det finnes ikke noe «vi» og «de» i menneskerettighetsspørsmål. Utøvere engasjerer seg med like stor variasjon som ellers i samfunnet. Vi har utøvere som sitter i møter med gjestearbeidere i Qatar, mens andre spiller Playstation. Vi har utøvere som bidrar i flukten for kvinnelige fotballspillere fra Afghanistan mens andre henter i barnehagen.


Men noe kan sies: når gjestearbeidere løfter stemmen må det lyttes. Når Amnesty legger frem sine rapporter må det leses. Det må skje ved hvert mesterskap, ved hvert OL, for hver nye tildeling. Sånn at våre, vi som ledere, trenere og utøvere, vet bedre hva som ligger bak de skinnende arrangementsfasadene. Denne bevisstheten er det siste årets største fremgang for oss som idrettsnasjon.