Innlegg: På tide med flere gressbaner

Innlegg fra tidligere NISO-redaktør, Morten Stenseng Gulbrandsen:

Kunstgress forårsaker større slitasje og flere skader, og spillerne foretrekker naturgress, viser en ny undersøkelse fra de skandinaviske spillerforeninger. Konklusjonene i rapporten er et ekko fra første NISO-undersøkelse i 2003.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen. Tidligere fagbladredaktør i NISO. morten@fargefabrikken.no +47 982 35671

For et par uker siden slo jeg av en prat med en fotballspiller i Fredrikstad. Jeg spurte om han var fornøyd med kunstgresset på stadion, siden temaet ble diskutert i lokale medier. Joda, kunstgresset var ikke så verst, men det begynte å bli slitt. Jeg spurte om han helst kunne tenke seg flunkende nytt kunstgress eller en strøken gressmatte - tilsvarende den klubben hadde før 2015. Svaret kom kontant. Kunstgress har vært et omstridt tema i norsk fotball i mange tiår. I januar 1979 rapporterer Fotballrevyens Knut Meiner at landets fjerde kunstgressbane er åpnet i Molde. Kunstgressbaner er allerede på plass i Harstad, på Jordal i Oslo og i Stavanger. Totalomkostningene for et kunstgressanlegg anslås til 4.5 – 5 millioner kroner (som tilsvarer over 20 millioner i dag). Trygve Bornø i Norges Fotballforbund siteres på at kunstgress vil bety mye for norsk fotball i årene som kommer. Underlaget skal i prinsippet kunne brukes av klubber på toppnivå, og Bornø tror flere baner vil «gro opp» i årene som kommer. I april 2003, nærmere 25 år etter kunstgressåpningen i Molde, gjennomfører det ferske LO-forbundet NISO sin første undersøkelse om fotballspillernes arbeidsmiljø. Bakgrunnen er bekymringsmeldinger fra norske toppspillere om slitasje og skader som følge av kunstgress. Resultatet av undersøkelsen, som besvares av spillernes tillitsvalgte, er oppsiktsvekkende tydelig. På spørsmål om kunstgress bør erstatte naturgress, svarer 100% av spillerne nei. På spørsmål om kunstgress har lik eller mindre belastning på kroppen sammenlignet med naturgress, svarer 97% nei.

I etterkant av undersøkelsen sender daværende NISO-leder Morgan Andersen brev til NFF. Han refererer til både tall og oppfølgingssamtaler med spillere som frykter at kunstgress som helårsidrett blir en samfunnsfordyrende reform. Det hersker usikkerhet om senskader, og spillerne er bekymret for problemene det kan medføre for yrkeslivet etter fotballkarrieren. Andersen kritiserer både NFF og den statlige idrettspolitikken som dekker bordet for kunstgress, men samtidig nekter å ta spillerne med på råd. I brevet antydes det også at innføringen av kunstgress i norsk toppfotball er brudd på Arbeidsmiljøloven. Spillernes skepsis til kunstgress omtales i media, men brevvekslingen med NFF fører lite med seg. Fotballmyndighetene tar ikke spillernes tilbakemelding på alvor. Deres svar, en fortelling som skal gjentas i årene som kommer, er at kvaliteten på kunstgressbaner er i stadig utvikling, at yngre spillere er mer fornøyd enn eldre spillere, og at det ikke finnes snev av dokumentasjon på flere skader. Men et NISO i stadig utvikling lar ikke problemstillingen hvile. Det unge LO-forbundet blir et talerør for spillernes arbeidsmiljø – et helt nytt begrep i norsk idrett.

I 2005 gjennomføres en mer omfattende undersøkelse. Denne gang er det ikke bare tillitsvalgte som svarer. Alle profesjonelle spillere inviteres med. Unge og eldre. Responsen er overveldende. Et av de mest sentrale spørsmål handler om skader. Tre av fire spillere (267 av 359) mener kunstgress forårsaker flere skader enn naturgress.Resultatene blir et sentralt bakgrunnsdokument foran forhandlingene om ny overenskomst våren 2006, men medfører ingen reversering av kunstgressutviklingen i norsk fotball. Tvert om. Trygve Bornøs spådom fra 1979 holder stand. Mellom 2003 og 2018 blir nærmere tre milliarder av spillemidlene tildelt fotballanlegg med kunstgress. Regner man inn spleiselaget med klubber og kommuner kommer totalsummen opp i svimlende beløp. Samtidig forsvinner gressbane etter gressbane inn i historien.

Vi som arbeidet med NISOs arbeidsmiljøundersøkelser mellom 2003 og 2009 kunne aldri forestilt oss at kunstgressboomen skulle fortsette langt utover neste tiår. NISO tok spillernes advarsler om kunstgress på ramme alvor, og hadde en oppriktig tro på at endringer kunne drives gjennom. For når et stort flertall av arbeidstakerne i samme bransje opplever problemer med sitt fysiske arbeidsmiljø - der jobben forårsaker unødig slitasje og påfølgende skader - har vi et lovverk som skal bidra til løsninger: Arbeidsmiljøloven. Og godt bakket opp av LOs arbeidsmiljøavdeling, der nå avdøde Marianne Svensli var en uvurderlig støtte, blir en mer omfattende undersøkelse gjennomført blant spillerne i 2007. Her blir våre tidligere funn både bekreftet og forsterket. Som et eksempel oppgir 202 av 238 spillere i Tippeligaen at de foretrekker å skrive«sin neste kontrakt» med en klubb som spiller på naturgress. En tredel av disse mener underlaget vil være helt avgjørende for deres klubbvalg. Og stikk i strid med kunstgress-tilhengernes fortelling foretrekker et stort flertall av de yngste spillerne naturgress fremfor kunstgress.

NISO har gjennomført en rekke undersøkelser siden jeg jobbet i organisasjonen, og spillernes oppfatning om kunstgress synes uendret. På sensommeren 2019 iverksettes en større undersøkelse i samarbeid med søster-organisasjonene i Sverige og Danmark.


Resultatene presenteres torsdag 31. oktober. På spørsmål om hvilket underlag spillerne foretrekker hvis de selv kunne velge, svarer et stort flertall naturgress. Det kanskje mest interessante ved svarene er den svake oppslutningen om alternativet. Greit nok at det gamle kunstgresset var upopulært blant spillerne i 2003, 2005 eller 2007, men i 2019? Burde ikke dagens moderne kunstgress i større grad kunne konkurrere med naturgress? Åpenbart ikke. At fotballspillere foretrekker gode gressbaner virker å være en evig sannhet. Og ikke nok med det. Allerede i 2003 advarte norske spillere mot større slitasje og flere skader som følge av kunstgress. I 2019-undersøkelsen oppgir et stort flertall av spillerne det samme.

Gjennom seksten år har LO-forbundet NISO dokumentert at kunstgress medfører et helseproblem for fotballspillere. Skal det gå seksten nye år før beslutningstakerne i norsk fotball reagerer? Trolig ikke. Situasjonen i dag er vesentlig annerledes enn i 2003. Da NISO gjennomførte sin første undersøkelse hadderapporten fra det regjeringsoppnevnte Sundberg-utvalget nettopp ryddet veien for flere kunstgressbaner. Fotballforbundet anbefalte at nye anlegg skulle bygges med kunstgressflate. Gress var fortid og kunstgress fremtid. Men norsk fotball er ikke blitt bedre sammenlignet med andre land. Kunstgressmyten har falmet. Frafallet i antall spillere over 12 år er betydelig. Og etter at milliarder er investert i kunstgressanlegg over hele landet, ble oppmerksomheten omsider rettet mot miljøproblematikken med gummigranulat – enutvikling NISO advarte om allerede i 2004. Etter at titusener av tonn med oppmalte gummidekk er tømt utover norske fotballbaner, har både enkeltkommuner og fylker fattet vedtak om forbud mot nye baner med gummigranulat –som i Fredrikstad, kommunen der jeg bor. Problemet er at det alternative miljøvennlige kunstgresset (om kunstgress noen gang kan bli miljøvennlig), ikke fungerer «for spillere over 50 kilo». Klubber som har lagt det alternative underlaget fortviler. Det er for glatt å spille på uansett årstid. Så dette er tilstanden: I breddefotball er det større forståelse for at kunstgressbaner med granulat er miljøskadelig, men alternativet med sandfyll viser seg for glatt. I toppfotballen protesterer de profesjonelle spillerne mot kunstgress på sekstende året begrunnet i både slitasje og skader. Problemene i bredde og topp er koblet sammen. Kunstgress er en fare for både helse og miljø, men heldigvis er løsningen enkel. Vi trenger flere gressbaner. Kunnskapen om gress er også tilgjengelig. 86 år gamle Eilif P. Tiller i Grimstad er et godt eksempel. Gjennom en lang yrkeskarriere har Tiller arbeidet med naturgress i både Norge og utlandet. Ved bruk av sjøtangbasert gjødsel kan han vise til gode resultater på norske gressbaner i forhold til brukstid og kvalitet. For fotballens skyld håper jeg veteranen Tiller og andre eksperter i gressbransjen inviteres på banen for å praktisere sin kompetanse. For som den unge fotballspilleren i Fredrikstad svarte meg tidligere i høst: - Det finnes mange ålreite kunstgressbaner, men de kan ikke sammenlignes med en fin gressmatte». En oppfatning han deler med et stort flertall av toppspillerne i Norge, Sverige og Danmark. Noe må gjøres.